Søndagspreken

Kjære konfirmanter med familier, kjære menighet.

Nettopp har vi sett på to fantastiske videoer hvor det ble dramatisert lignelser fra Lukasevangeliet, fariseeren og tolleren og den bortkomne sønnen. Det er kjente lignelser som er veldig enstydige i sin tolkning. De handler om synd, hovmod, arroganse, selvrettferdiggjørelse, sinne og ydmykhet og tilgivelse. Hvis vi bare ser på overflaten så tilsvarer personene som er med i de to lignelsene de vanlige klisjeene. En som anser seg selv som rettferdig og synderen som er mer rettferdig fordi han ber om tilgivelse. Sympatien gjelder selvfølgelig synderen.  Hvem er bedre? Er det det spørsmålet vi må etterlyse? Må vi egentlig konkurrere om Guds kjærlighet? Hvem liker Gud mer?

Jeg vil gjerne sette søkelyset på de fem hovedpersonene vi møter i de to lignelsene:

Fariseeren

Tolleren

Den yngste sønnen

Den eldste sønnen

Faren

Hver av disse hovedpersonene skal få lov til å presentere seg og snakke for seg selv.

Begynner vi med fariseeren.

Ja, det stemmer, jeg er en fariseer og ja, jeg er mistenkt for å være et forfengelig, arrogant, hyklersk menneske som ser ned på andre. Det som dere kanskje ikke er så klar t over er at det var en veldig lang vei til å bli en ferdig utdannet fariseer, utallige timer har jeg tilbrakt på skolen for å studere og lære Guds lover og regler, og en sterk vilje er nødvendig for å holde alle disse lovene. Tror dere at jeg aldri kommer i fristelser? Det har ikke bare skjedd én gang at jeg ønsket å gjøre det samme som alle disse synderne gjør. De bare gjør det de vil og oftest ser det ut som at de har det kjempegøy, men jeg er standhaftig. Fortjener jeg ikke å være en respektert og æret person? Jeg kan ikke se at det er noe feil med meg. Jeg ser derimot mange mennesker som stjeler, bedrar, er utro, sløser, osv.  Skal de få en belønning for en slik atferd, mens jeg får kritikk?

Så ser vi på tolleren. Han ville kanskje sagt: Jeg er en rik mann. Jeg har et fint hus. Vi har alltid nok mat på bordet. Jeg kan kjøpe medisin hvis noen i min familie blir syk, men livet mitt er utfordrende på en annen måte. Vi tollere er upopulære. Yrket vårt ansees som uærlig. Det stemmer at mange av oss krever mer toll enn nødvendig. Vi blir sett på like dårlig som røvere, tyver eller andre syndere. Vi har kontakt med romerne og andre hedninger og ansees derfor som urene. Vårt eget folk unngår oss, og vi får knapt lov til å komme oss inn på tempelet. Jeg lever med stadig dårlig samvittighet og en følelse om å være utestengt. Nylig hørte jeg om en mann som heter Jesus og er en jøde. De sa at han er en populær og klok mann som vet mye om Gud og skriftene og at han ikke forskjellsbehandler mennesker uansett hvem de er og hva de har gjort. Jeg har veldig lyst til å treffe han.  Jeg er så lei meg. Finnes det et håp for meg også?

Så går vi videre til neste lignelsen.

Den yngste sønnen forteller:

Jeg så ingen framtid.. Jeg kjedet meg veldig. En dag var lik den andre. Vi stod opp tidlig om morgenen, tok oss av dyrene, dyrket jorden. Om kvelden falt vi slitne i sengene våre. Storebroren min hadde ansvaret og jeg måtte gjøre det han sa. Faren min tenkte sikkert at jeg tok det for gitt, men jeg hadde store drømmer om å komme meg ut. Jeg ville oppleve mer, se verden, bli kjent med andre mennesker, nyte livet. Det var min plan da jeg spurte faren om han kunne utbetale arven min. Det var sjansen for meg til å bestemme over mitt eget liv. Jeg jublet da kan sa ja til det. Allikevel var jeg ung, for ung- og alt gikk galt. Til slutt var jeg ikke mer enn en tigger i et fremmed land, vennene mine forsvant så fort jeg gikk tom for penger. Jeg skjønte at jeg hadde gjort en stor feil. Min eneste sjanse til å kunne overleve var å dra hjem. Det som skjedde ved min ankomst, klarer jeg enda ikke å fatte. Det var ingen bebreidelse, intet sinne hos faren, bare en stor glede over at jeg levde og at jeg hadde kommet hjem. Storebroren var ikke med på festen. Han er veldig sint på meg.

Storebroren derimot forteller sin egen versjon:

Er det mulig? Jeg er så sint. Hvorfor gjorde far dette? Det føles så fornedrende. I alle disse årene bar jeg alene den byrden som to brødre burde ha båret. Jeg jobbet hardt, hjalp hvor jeg bare kunne. Det ble bare ansett som en selvfølge. Nå kommer denne døgenikten hjem, har brukt opp alle pengene og blir hilst velkommen som en konge! Var det feil å være så pliktoppfyllende? Er det slik verden er? De sier at man høster det man sår. Det stemmer ikke i det hele. Jeg har i alle fall ikke en lillebror lenger. Der kan faren argumentere så mye han vil.

Det siste ordet skal faren ha.

Dette er en gledens dag. Jeg var så bekymret for min sønn som kom hjem i dag. Jeg elsker han så mye. For meg er det akkurat det samme om han har arven igjen eller ikke. Det gjør så vondt å tenke på hva han gikk gjennom, men nå er han hjemme. Det er det eneste som teller.

Ja, jeg vet at storebroren sliter. Han tenker sikkert at jeg ikke elsker han på lik måte som lillebroren.  Det forstår jeg så godt, og jeg må ta meg tid til å snakke med han om det. Han skal vite at jeg elsker han helt likt og at jeg alltid vil gjøre det samme for han når han lider nød.  Det vil ta sin tid, og han skal få den tiden han trenger. Jeg håper inderlig at han etter hvert forstår hvorfor hans bror måtte gå for å virkelig komme hjem.

Slik eller lignende kunne hver enkelt fortelle om sin situasjon.

Skal vi våge å komme til en fasit?

Min 1. fasit er:

Vi er alle mennesker som er preget av våre egne opplevelser. Hver eneste av oss sitter med sine erfaringer. Vi gjør feil. Vi tar beslutninger vi aldri skulle ha tatt. Vi har sår som ingen ser, vi kan slite med frykt ingen vet om, vi bærer på skyld, men kan ikke snakke om det.  Vi vet faktisk ikke så veldig mye om hverandre, og har derfor ikke lov til å dømme eller vurdere de andres liv. 

Min 2.fasit er:

Gud er Gud. Han er den eneste som virkelig vet om hvert eneste menneskeliv fordi han har skapt oss og følger med oss. Gud forskjellsbehandler ikke. Hos Gud finnes ikke den fariseeren, den tolleren, den døgenikten og den misunnelige. Helt ærlig, så er litt av hver i alle oss.  Det gode er at vi ikke må konkurrere om Guds kjærlighet, vi kan være ærlige, ikke bare til andre, men også til oss selv. Det gjør det lettere å be om unnskyld.  Det vanskelige er at vi må lære å forstå at Gud tar imot alle oss med den samme kjærligheten, akkurat som faren i vår lignelse, og at det kan ikke diskuteres.

«For mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet.»  står det skrevet i 1. Samuelsbok.  

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen